Fredag morgen kom jeg over følgende hyggelige innlegg på Hans Olav Lahlums facebook-konto. Innlegget presenteres her med Hans Olav sin godkjenning.

Hans Olav Lahlum

10 t · 

Forleden lørdag var det i Fredrikstad topp mot bunn i Østlandsseriens 1. divisjon. Hjemmelaget stilte med langt lavere snittrating og langt høyere gjennomsnittsalder enn bortelaget Akademisk. På fjerdebord satt den østfoldske sjakklegenden Jan Ludvigsen klar bak de hvite brikkene da jeg satte meg bak de sorte. Jeg tenkte i det samme at Jan og jeg visst har gått forbi hverandre utallige ganger på sjakkturneringer siden 1990-tallet, men aldri før sittet overfor hverandre. Jeg benyttet anledning til å spørre når han begynte å spille i klubben her. "I 1956!", svarte han med et av sine lune smil. Jeg tenkte at dette er rart å tenke på: Mannen jeg skal spille mot i dag var en god sjakkspiller nesten 20 år før jeg lærte meg å gå.

Jan er blitt 72 år nå. Han er dessverre litt dårlig til beins etter en ulykke fra en annen sportsarena, men er fortsatt like klar i hodet - og spiller fortsatt sjakk med samme glede og optimisme. Han spilte raskt og godt fra åpningen, og i en komplisert stilling balanserte sjansene frem og tilbake rundt midtstreken i nesten tre timer. Min motstander hadde ikke sin beste ettermiddag, og begynte å bruke mye tid uten å finne noen god plan. Stillingen hans falt fra uklar med gode sjanser etter 25 trekk, via klart dårligere etter 28 trekk, til en luftig matt etter 31 trekk. Tradisjonsrike Fredriksstad Schakselskap tapte dagens kamp 1-4. Men det kjentes for meg som resultatet ikke var det viktigste fra denne dagen. Det viktigste var at sjakk er en av de få og fascinerende sportene som man kan konkurrere i hele livet, og hvor man fra tid til annen kan få oppleve slike fascinerende generasjonsdueller. Det er en av mange gode grunner til at jeg fortsatt bruker noen av mine få frihelger på å spille lagsjakk.