Evgeny Sveshniko i Jurmala 2014 (Foto: Holger Blauhut)

I dag, 11. februar, fyller Evgeny Svesnikov ( tysk: Jewgeni Sweschnikow) 67 år.

I forbindelse med at jeg hadde tenkt å lage en artikkel om ham kom jeg over noe som jeg ikke visste, og som egentlig ga opphav til noe refleksjon og ettertanke. Så dermed bestemte jeg meg for å gå bort fra det vange formatet og heller skrive om dette.

Saken er som følger:

I offisielle partier som skal rates, osv er det jo slik at det er noteringsplikt i vanlige langpartier. Og, når man er ferdigspilt skal noteringsskjemaet leveres inn. Det er arrangørens eie. Spillerne får vanligvis beholde en kopi.

Dersom partiene er spilt på høyt nivå kan man senere se de omtalt både på nettet, i bøker, aviser og sjakkmagasiner. Partiene blir gjerne også lagt inn i databaser. Dette er allment akseptert praksis.

Men, men - det har vært noe opprør mot dette. Og det er her Svesnikov kommer inn. Svesnikov insisterer på at dette er ikke noe som profesjonelle sjakkspillere bør tillate. Han mener at noteringen av partiet er å betrakte som et åndsverk, og således kun tilhører de to involverte spillerne - altså med copyright-rettigheter, og med muligheter for royalty i fall publisering.

Svesnikov mener at det er moralsk galt at andre skal kunne tjene penger på å publisere slike "åndsverk" - altså partier utført av gode spillere (som har jobbet og slitt), mens for eksempel bokforfatteren bare sitter og skummer fløten. Dermed blir spillerne selv kanskje fratatt muligheten til å publisere egne partier - fordi andre gjør det, kanskje raskere.

Svesnikov har neppe noen sterk sak, men det var interessant å tenke over.

Kiilde: Wikipedia