(En artikkel av Arild Thøgersen)

Et interessant element i sjakkspillet er muligheten til å vinne ved hjelp av såkalte bondegjennombrudd. Disse oppstår oftest i sluttspill med bare konge og bønder igjen på brettet, men er selvfølgelig aktuelle også i midtspillet og med offiserer til stede. Som en illustrasjon på hva jeg mener kan vi begynne med følgende enkle stilling:

Her bryter hvit igjennom med 1.c5. Svart er nødt til å slå. 1.bxc5 2.d5 cxd5 3.b5 eller 2.cxb4 3.3.dxc6. Etter 1...dxc5 har vi 2.b5 og nå 2...cxb5 3.d5 eller 2...cxd4 3.bxc6.

Om dette fungerer er selvfølgelig avhengig av kongenes plassering og om det
er offiserer på brettet. Dette er bare ment som en illustrasjon.

La oss se på noen eksempler.

Stillingen er fra partiet Yuri Averbakh - Evgeni Bebchuk, Moskva-mesterskapet 1964.

Svart i trekket vinner jo lett her med ...Kc5 på grunn av den fjerne fribonden i b-linjen. Men det er hvit i trekket og det utnytter sluttspilleksperten Averbakh på følgende instruktive vis: 50.e4 Kc6 (50...Kc5 utgjør ingen forskjell) 51.e5! fxe5 (Svart kan ikke tillate hvit en gardert fribonde på e6: 51...Kd5 52.e6 Kd6 53.Kc4 Kc6 54.Kb4 b6 55.Kc4 og hvit vinner ved hjelp av den velkjente opposisjonen. Svarts konge må jo holde øye med den garderte fribonden på e6.) 52.g5 hxg5 (52...Kd6 taper også. 53.f6 Ke6 54.fxg7 Kf7 55.gxh6 b5. Det ser ille ut for hvit med 2 svarte fribønder. Men nå følger en manøver man bør merke seg. 56.Ke4! b4
57.Kd3! Kongen har kontroll på begge fribøndene.) 53.f6! og hvit bryter igjennom. (53...gxf6 54.h5)

Hvit vant her ved med et bondegjennombrudd. I utgangsstillingen hadde svart en såkalt statisk fordel, men hvit utnyttet det dynamiske elementet til fulle.

Dette er Norman Weinstein - Michael Rohde, Lone Pine 1977. 

Svart var her i tidsnød og skulle gjøre sitt 40.trekk. Han spilte 40...h4?? og etter 41.gxh4 gxh4 42.Kd4 Ke6 43.a5 bxa5 44.bxa5 Kd6 45.a6 Kc6 46.Ke5 Kb6 47.Kxf5 Kxa6 48.Kxe4 vant hvit. Istedenfor det ulykksalige 40...h4?? kunne svart her vunnet ved følgende bondegjennombrudd: 40...f4! 41.gxf4 gxf4 (ikke 41...g4? 42.g3) 42.Kd4 e3! 43.fxe3 (43.Kd3 f3!) 43...f3! 44.gxf3 h4 og bonden går rett inn. 

For ordens skyld. Analysene i disse to eksemplene tilhører Valeri Beim, forfatter av den utmerkede boken: "How To Play Dynamic Chess".

Her har vi en sluttspillstudie av Averbakh. Svart har en statisk fordel i form av fribonden på e5. Men igjen kommer det dynamiske element til sin rett. Hvit vinner med 1.c5! dxc5 (hvis 1...bxc5 2.a5 c4 3.a6 bxa6 4.bxa6 c3 5.Ke2 eller hvis kongen går 1...Kf6 2.c6 bxc6 3.dc6 d5 4.g5+! Kxg5 [4...Ke6 5.g6] 5.a5 etc) 2.a5 bxa5 3.b6 cxb6 4.d6 Kf6 5.g5+ og hvit vinner.

Etter at Averbakh ga seg med praktisk sjakk gikk han løs på en inngående studie av forskjellige sluttspill. Han satte sammen en gruppe med mesterspillere til å hjelpe seg med dette prosjektet. Han forteller: "Etter at min aktive sjakkarriere var over samlet jeg en gruppe sterke mesterspillere. Sammen arbeidet vi intenst med å undersøke alle mulige sluttspill hvor partene hadde 1 offiser pluss bønder. Dette arbeidet gå vi ut i bokform. Videre var tanken å utvide disse undersøkelsene til å gjelde også sluttspill med flere offiserer, men da sa jeg stopp. Dette ville ha drept sjakken fullstendig. Det ville ikke lenger være den som spilte best som vant, men den som kunne mest sluttspillteori."

I vår tid med sterke computere er ikke dette lenger en problemstilling.

Denne stillingen er fra partiet Alexander Alekhine - H. Johner, Zurich 1934.

Her er gjennombruddstemaet vårt noe mer komplisert. Hvis hvit forsøker å etablere en fribonde med 44.b4 Sd7 45.a4 Se5 46.a5 leder 46...bxa5 47.bxa5 g3!? til uklart spill. Forsøket 44.La4 for å stoppe manøvren 44...Sd7 fulgt av 45...Se5 besvares med 44...Sh7! 45.b4 Sg5! 46.Dxg4 Dh6 og svart har motspill. Allikevel har hvit i diagramstillingen en dynamisk mulighet som Alekhine vet å utnytte. 44.e5! dxe5? (bedre var 44...fxe5 45.f6 Dxf6 46.Dxg4+ Kf7. Etter 47.Le4 Ke7 48.Dxf3 Dg5 49.Dg3 står hvit bedre, men svart kan forsvare seg lenge) 45.d6! c5 (Beim analyserer 45...Dd7 og 45...cxd6 og konkluderer med at dette ikke holder) 46.Le4 Dd7 47.Dh6! og svart valgte å gi opp. Det finnes ikke noe godt forsvar mot 48.Ld5+.

Denne stillingen er fra partiet: Gideon Ståhlberg - Efim Geller, kandidatturneringen Zurich / Neuhaussen 1953, 3.runde. Her spilte Geller 40...h5? (tidsnød igjen). Det er merkelig at Geller, som hadde slikt øye for taktikk og kombinasjoner, ikke spilte 40...b4! Etter teksttrekket reddet Ståhlberg seg med 41.Sg3 h4 42.Sh5 og kunne puste lettet ut. Etter 41.Sg3 går ikke gjennombruddet 41...b4? p.g.a. 2.Lf1 og dronningen må trekke seg tilbake.

Etter 40...b4! har hvit to muligheter: 41.axb4 og 41.cxb4. Det er merkelig at Bronstein i sin berømte bok om denne turneringen ikke gir noen analyser her, men nøyer seg å si at svart vinner etter 40...b4. Vi må derfor ty til Miguel Najdorf som gir følgende varianter: 41.axb4 (hvis 41.cxb4 Db3) 41...a3 42.bxa3 Lxc3 eller 42...Dxc3 43.Dxc3 Lxc3 44.Sg3 (44.f3 Le1) 44...Le5 45.Sxe4 fxe4 46.Lxe4+ Kg7 47.f4 Lc7 48.Kf2 Kf6 49.Lc2 h5! og svart vinner.

Kandidatturneringen i 1953 er interessant i mer enn sjakklig henseende. På 1990-tallet fortalte Bronstein åpenhjertighet om hva som egentlig hendte bak kulissene. Det er rene røverromanen spør du meg. Vi får se om vi kan komme tilbake til det ved en senere anledning.

Til slutt er jeg så ubeskjeden at jeg viser en avslutningssekvens fra min egen høyst middelmådige sjakkarriere. Stillingen er fra partiet: Tom Zakariassen - Arild Thøgersen, høstturneringen Fredrikstad 1995. Håper Tom ikke synes dette er tråkig. Vi har alle spilt oss bort mer enn en gang i løpet av livet.

I diagramstillingen truer svart med det avgjørende bondegjennombruddet 39...b4! Her hadde hvit 2 trekk som ville sikret remisen. 39.La5 (som stiller løperen nærmest offside) og det korrekte 39.Le3. Nå går ikke 39...b4 p.g.a. 40.Lc1 som forsvarer alt. Isteden spilte hvit det ulykksalige 39.Lf2?? Det fulgte 39...b4! 40.axb5 (40.Le1 går ikke p.g.a. 40...bxa3 41.bxa3 Le7) 40...Lxc3. Jeg kan fortsatt huske at det hadde samlet seg noen personer bak ryggen min for å følge den spennende avslutningen, bl.a. Frank Fredriksen, som jo høres godt når han hever stemmen. Her utbrøt han: "Fy faen, for et trekk." Jeg er ikke enig. Trekket er så selvfølgelig at det spiller seg selv. Løperen kan jo ikke slås da a-bonden går rett inn til ny dronning. I desperasjon spilte hvit 41.b5 men etter 41...Lxb2 42.b6 Kc6 var det bare å gi opp.

Arild Thøgersen