Å slentre rundt etter ferdigspilt parti kan være underholdende. Sist torsdag tok jeg og Amanda remis etter 25 trekk, og jeg fikk tid til å observere partiene som fortsatt var i gang.

Jeg stopper ved et av brettene på grunn av noe besynderlig. Svartspilleren som er i trekket, tar tak i en springer og blir sittende som forstenet med brikka i handa lenge. Kroppsspråket og mimikken bærer preg av indre uro. Etter hvert oppdager jeg forklaringen; uansett hvor springeren blir plassert, vil den gå tapt uten kompensasjon av noe slag. Motspilleren er sikkert også klar over dette, men fortrekker ikke en mine. Tiden går, og svartspilleren gjør motvillig sitt trekk, løfter springeren langsomt og plasserer den på brettet hvor den straks forsvinner.

Dagen etter sender jeg en sms til svartspilleren: «Hva tenkte du der du satt med springeren i handa». Svaret kommer kjapt: «Hælvete!! Rørt brikke må flyttes».