Forfatter av følgende artikkel er DAG ANDERSEN

Foto av Fischer fra Amsterdam, 1972. Han var der for å diskutere betingelsene for VM-matchen med daværende FIDE-president Max Euwe.

Dutch National Archives

Blir ikke ferdige med Fischer

Historiens ganske sikkert mest berømte - og mange mener beste - sjakkspiller, amerikaneren Robert James (Bobby) Fischer ble født på denne datoen, 9. mars, i 1943. Med andre ord, midt under den andre verdenskrig. Sine siste tre leveår bodde han på Island og døde der 17. januar 2008; 64 år gammel.

Fischer blir vi aldri helt ferdig med, later det til. En fantastisk sjakkspiller, men samtidig på så mange måter en tragisk skjebne. Under sin aktive karriere var han kontroversiell nok, men så vidt jeg kan skjønne objektiv og balansert i alt som hadde med selve sjakkspillet å gjøre (i etteranalyser, partikommentarer, etc).

Men senere og på noe eldre dager tok det helt av med hatske utfall og bastante meninger om jøder og amerikanske myndigheter og sjakken som hadde blitt utanalysert osv, osv. Det der er vel etter hvert et temmelig utterpet tema, men for oss sjakkspillere vil jo Fischer aldri bli glemt fordi han var verdensmester, og en av de største spillerne som har levd.

Og resten av verden ser heller ikke ut til å slippe denne mannen over i glemselen. For et par år siden kom det en relativt bejublet spillefilm om den berømte VM-matchen på Island i 1972 - Pawn Sacrifice -med Toby Maguire i hovedrollen som Fischer. Nylig fortalte en kollega av meg på jobb - han er slett ikke noen sjakkspiller - at han hadde sett filmen og likte den. Og, han nevnte spesielt scenen med det sjette matchpartiet der Spasskij reiste seg og applauderte Fischer etter partiet.. Det skal visstnok være autentisk, men i overkant stilisert. Uansett, dette hadde gjort inntrykk på min ikke-spillende kollega. Og filmen har så vidt jeg vet fått en positiv mottagelse hos anmelderne. Det var for øvrig i det nevnte partiet at Fischer gjorde noe for ham nærmest uhørt. Han åpnet med 1. c4, -. Han mente jo at 1. e4, - var "best by test".

Det er også laget noen TV-dokumentarer og skrevet nokså tykke bøker om mannen. Jeg er langt unna på å ha noen fullgod oversikt over alt dette materialet, men skal nevne noe helt kort.

Den halvannen times HBO-dokumanteren "Bobby against the world" ligger på Youtube. Den er nesten et "must see" hvis man er interessert i historien til sjakkens kanskje mest berømte person. Den består av arkivfilm og intervjuer med personer som kjente eller hadde en eller annen befatning med Bobby Fischer. Det er faktisk en ganske sterk dokumentar. Mange av dere har sikkert sett den.

Nå er det vel et spørsmål om noen i det hele tatt kjente Fischer. Mon tro om det ikke var sjakkmesteren William Lombardy som da 1972-matchen så ut til å gå i vasken skal ha sagt at "jeg øver større innflytelse på Bobby enn noen annen, og min innflytelse på han er lik null". Dette sitatet er hentet fra hukommelsen. Føl dere fri til å arrestere meg hvis jeg skulle ha plassert det på feil person.

Fischer opptrådte ved flere anledninger på TV. På 1950-tallet skulle et panel gjette hvem denne gutten var og hva han drev med. En noe keitete Bobby holdt på å snuble i en ledning på gulvet, men svarte greit for seg. Og det gnistret av øynene hans da programlederen annonserte ham som USA-mester i sjakk, med et mål om å bli verdensmester.

Det finnes også flere TV-intervjuer med ham. Tidlig på 70-tallet - før han ble verdensmester - var Fischer gjest i det berømte talkshowet til Dick Cavett. Igjen sikkert kjent for mange sjakkspillere, men jeg synes det er verdt å nevne. Cavett sa etterpå at han satte stor pris på Fischer, og at han var en av de mest interessante intervjuobjektene han hadde møtt. Og dette var talkshow-verten som intervjuet alle vi i dag omtaler som legender - fra filmens Orson Welles og Marlon Brando, og ikke å forglemme Groucho Marx, via forfattere som Norman Mailer og Truman Capote, til store musikkstjerner som Jimi Hendrix, Janis Joplin, John Lennon, Stevie Wonder og David Bowie.

Fischer dukket også opp som medspiller til komikeren Bob Hope i et av hans show på 70-tallet (må det ha vært). Her henger Fischer svært godt med i svingene verbalt, og innlater seg på en sikkert forhåndsinstruert, rappkjeftet dialog med komikeren, men dog: sjakkmesteren var verken skuespiller eller standup-komiker. Han snublet ikke i replikkene, men partiet tror jeg jammen han tapte, fordi Hope plutselig oppfant et nytt spill på de 64 feltene. Alt dette ligger tilgjengelig på Youtube, som sikkert mange av dere har funnet ut for lengst.

Fischers egen sjakklige biografi My 60 memorable games burde det være unødvendig å nevne. Mange som er innom denne nettsiden kjenner sikkert den boken bedre enn meg. Den tyske sjakkmesteren Karsten Müller - kanskje mest kjent som sluttspillekspert knyttet til Chessbase - kom i 2009 med en omfattende oversikt over Bobby Fischers karriere og partier: Bobby Fischer, the Career and Complete games of the American World Chess Champion.

En liten, men etter min oppfatning interessant og nesten rørende bok, er den islandske stormesteren Helgi Olafssons beretning om Fischers siste år på Island: Bobby Fischer comes home fra 2012. Jeg er nok litt farget av at jeg var på Island både i 2015 og 2016 for å spille Reykjavik Open. Dette har jeg fortalt om før, og sikkert til det kjedsommelige.

Begge ganger kjørte jeg ut til Selfoss, en snau times vei sørøst for Reykjavik for å besøke Fischer-graven, sammen med Petter Haugli og Gunnar Stray. Fischers gravsted på en knøttliten kirkegård på de vide og ofte nokså forblåste hestebeitene på denne delen av øya gjør et visst inntrykk i all sin beskjedenhet. I 2015 besøkte vi graven som snarest i forbindelse med en lengre rundtur som også involverte verdensarvstedet Thingvellir og geysiren Strokkur.

I fjor hadde vi bedre tid og dro ut til Selfoss i et strålende solskinn rett etter at vi hadde ankommet Island. Problemet nå var bare at det hadde kommet 25 - 30 cm med nysnø, og veien fram til kirkegården ved Laugdælskirkja var ikke brøytet. Vi holdt på å snu, men kom til at leiebilen var av det mer robuste slaget og ville tåle en gjesteopptreden som brøytebil. Haugli klampet på så snøen skvatt - og så ble vi de første som besøkte Fischers grav etter at den siste snøen falt. For den lå hvit og ubrutt over hele kirkegården.

Island som besøksmål vil jeg for øvrig anbefale på det varmeste - og det er fortsatt ikke for sent å melde seg på til Reykjavik Open, som er flyttet en måned frem, til midten av april i år.