Denne artikkelen er skrevet av DAG ANDERSEN

(Redigert: Thorbjørn Skaug)

 Owen Williams - Wikipedia

Kasparov

På dagens dato, 13. april, fyller Garri Kimovitsj Kasparov 54 år.
Han var sjakkens verdensmester i 15 år, i tiden 1985 - 2000 (ubestridt til 1993). Og verdens-ener i enda flere år, inntil han avsluttet sin aktive karriere i 2005.
Han ble født og vokste opp i Baku i den daværende sovjetrepublikken Aserbajdsjan, hvor han bodde frem til han var 27 år gammel.

Baku  -  Wikipedia

Faren, som var av jødisk avstamning, døde da Garri bare var sju år gammel. Gutten bodde sammen med moren og hennes foreldre av armensk herkomst, og byttet snart etternavn fra Weinstein til Kasparov, den russiske versjonen av det armenske Kasparian. Garri var elev ved Mikhail Botvinniks sjakkskole og utmerket seg tidlig som et stort talent.

Familien flyttet fra et Aserbajdsjan preget av opptøyer og etnisk uro da Sovjetunionen gikk i oppløsning rundt 1990.

Det er skrevet og sagt så mye om den mannen at det å skrive noe nytt og vettugt som kan ha interesse og ikke bare fungere som oppgulp av gamle viser, virker ganske fåfengt. Men en kan jo alltids prøve. Tross alt er det påske, og det kribler litt i sjakkmuskulaturen etter en tid med mye pliktarbeid og liten anledning til utfoldelse på eller rundt de eventyrlige 64 felter.

De tre K’ene
Å lage noen nærmere vurdering eller analyse av noe av det Kasparov har prestert på sjakkbrettet, føler jeg meg alldeles ikke kompetent til. Man har da prøvd seg på en og annen Scheveningen og tidligere kanskje noen grünfeldere og nimzoindere; med høyst moderat suksess, og på et forståelsesplan som det sømmer seg for en middels norsk hobbyamatør.
Men jeg husker da hvilket inntrykk det gjorde å følge den unge Kasparovs kraftfulle spill og fremganger via avisenes sjakkspalter på den tiden da jeg selv så smått hadde våget meg ut av den lune mandagshyggen i kjelleren på rådhuset i Ørje hvor Marker Sjakklubb hadde sine spillekvelder – og begynt å reise rundt på helgeturneringer i Østlandsområdet. Ja, også et par landsturneringer hadde jeg under vesten og min sjakkinteresse var på topp da den unge løven Garri Kasparov yppet seg helt frem til sin første match om VM-tronen i 1984. Da hadde han allerede i noen år gjort seg bemerket med en tøff og aggressiv angrepssjakk som rystet mang en motstander, og vunnet flere store turneringsseire. Som 17-åring ble han juniorverdensmester. Samme året, i 1980, sikret han seg stormestertittelen.

Likevel var det de psykologisk ladede fiendeduellene mellom den sovjetiske verdensmester Anatolij Karpov og avhopperen Viktor «den grusomme» Kortsjnoj som særlig tiltrakk seg oppmerksomheten fra en nyfrelst sjakkal på 18-19 år rundt decenniumskiftet 1980. I 1981 ble utfordrer Kortsjnoj smadret i matchen i Merano, og deretter skulle VM-kampene de neste ti årene dreie seg om en ny og nervetung prestisjeduell mellom to K’er. Karpov og Kasparov.
Den «gamle K», Viktor den grusomme, prøvde seg igjen i den neste VM-syklusen, men ble stanset av Kasparov i semifinalen i 1983. Men ikke uten at Kortsjnoj satte et lite støkk i sjakkverdenen ved å vinne det første partiet. Kasparov ristet det av seg og slo seg fram til tittelkamp, mens Kortsjnoj fortsatte å kjempe på sjakkbrettet nesten så lenge det var pust i ham.
På den tiden, la oss si første halvdel av 1980-tallet, bladde jeg meg fort frem til sjakkspaltene i flere aviser. Som journalistspire og blivende student var jeg jo generelt interessert i aviser, og ikke bare av faglig nødvendighet. Dagbladet var den gang så godt som pensum, og sjakkspaltene så man særlig frem til mens de store duellene utspant seg.
Maratonmatchen
Den første store matchen mellom Karpov og Kasparov i Moskva fulgte jeg først med nærmest måpende forbauselse da Karpov tok en tidlig 4-0-ledelse og siden økte til 5-0 og bare var én seier unna å gi den unge utfordreren en ydmykende Fischer-behandling. Hvem vet hvordan Kasparov ville ha taklet et sånt nederlag. Jeg lurte på om han kanskje hadde vært litt for «tøff i trynet».

waterfordchess.wordpress.com

Dernest ble det vanskelig å holde interessen oppe etter hvert som den ene remisen fulgte den andre i en skyttergravskrig som varte og rakk i uker og måneder, over i det nye året. Men det var klart at spillerne – og særlig Karpov – for alvor begynte å merke kjøret, både mentalt og fysisk. Matchen fikk fornyet nerve da Kasparov vant tre partier uten at verdensmesteren greide å sette inn det avgjørende støtet. De to siste seirene kom i det 47. og 48. partiet. Så, 15. februar 1985, brøt verdenssjakkforbundets president Campomanes inn og annullerte matchen uten noen avgjørelse, under henvisning til at man var engstelig for spillernes helsemessige tilstand. En ny match skulle spilles fra 1. september 1985.
En fnysende Kasparov mente at avgjørelsen var et håndslag til en utmattet Karpov, og protesterte heftig. Men matchen var og ble annullert, og Karpov beholdt sin VM-tittel. Inntil videre.

Den store duellen
Der og da var jeg nok mest usikker og lurte på hva som kom til å skje videre. En VM-match som pågikk i det uendelige og bare løp ut i sanden, uten noe resultat, det hadde man ikke kunnet forutse. Det var virkelig sjokkerende. Dette ble jo likevel bare krusninger i forhold til de storpolitiske begivenhetene som skulle utfolde seg de neste årene og inn på 90-tallet, og som sammenfalt med min egen studietid da man hadde antennene innrettet mot mye av det som foregikk i den store vide verden - og iallfall prøvde å late som man hadde en smule forståelse utover dit nesa rakk.
Men hvem kunne der og da vite med sikkerhet at den avbrutte maratonmatchen i 84-85 bare var begynnelsen på den mest bemerkelsesverdige og fascinerende duellen i sjakkens historie?
De fem matchene mellom de to store K’ene.
Klok av skade hadde man endret reglene, slik at matchen i Moskva høsten 1985 var begrenset til 24 partier. Kasparov vant det første partiet, men tapte det fjerde og femte og lå under til han begynte å ta tak i matchen fra parti 11 og utover. Før det 24. og siste matchpartiet ledet utfordreren med 4 seire mot 3, og 16 remiser. Han trengte å spille remis med de sorte brikkene for å sikre seg VM-tittelen.
Hva gjorde Kasparov? La seg på forsvar for å sikre remis? Niks. Tro mot sin spillestil valgte han siciliansk åpning, som ofte fører til skarpe og tveeggede stillinger. Partiet begynte med den såkalte Scheveningen-varianten og utviklet seg til en av de mest dramatiske og spennende duellene i VM-historien. Med nerver av stål la Kasparov opp til et uhyre dristig og provokativt spill, og kom inn i en stillingstype som han utvilsomt mestret bedre enn motstanderen. Karpov kom i tidsnød, gikk seg vill i variantene, og Kasparov satte inn nådestøtet i det han selv har kalt sitt beste parti noensinne.
22 år gammel kunne han krones som sjakkens 13. offisielle verdensmester – og den yngste noensinne.
De påfølgende årene forsvarte Garri Kasparov tittelen i ytterligere tre VM-bataljer mot mannen han betraktet som sin eneste verdige opponent – Anatolij Karpov. Returmatchen i 1986 var delt mellom London og Leningrad (St. Petersburg), og det var første gangen to sovjetiske sjakkmestere møttes til VM-finale utenfor hjemlandet. Denne gangen ble det jevnere; Kasparov forsvarte tittelen med 5 seire mot 4, og 15 remiser. Kampen fikk et etterspill som nok satte en støkk i mange sjakkinteresserte; på en pressekonferanse opplyste Kasparov at to av hans sekundanter hadde forlatt teamet hans under andre halvdel av matchen, og at én av dem kunne ha gitt hemmelige forsvarsanalyser til Karpovs team. Kampen ble nok ført ikke bare over brettet, og Kasparov har slett ikke vist seg å være noen due verken på eller utenfor de 64 feltene under sin karriere – og heller ikke etter at han la opp som sjakkproff og ga seg politikken i vold.
Men han og Karpov utviklet en stor gjensidig respekt. De møttes i ytterligere to VM-finaler, i Sevilla i 1987 og i New York og Lyon 1990.
Matchen i den sørspanske byen Sevilla ble svært jevn og dramatisk. Før 24. og siste parti lå Garri Kasparov under med ett poeng og måtte vinne for å klare uavgjort i matchen og dermed forsvare tittelen. Det greide han – men der hang VM-tittelen virkelig i en tynn tråd.
Det er svært interessant å se den nesten tre timer lange dokumentaren der man følger matchpartiene fra Lyon i Frankrike i 1990 tett med kamera, og med åpenhjertige kommentarer og analyser fra spillerne etter hvert parti. Denne dokumentaren finner dere på Youtube ved å søke på «Kasparov vs Karpov in Lyon 1990». Noen av dere har helt sikkert funnet frem til den allerede.

Dominans, splittelse og nedturer
I resten av sin karriere fortsatte Kasparov å dominere verdenssjakken med stor autoritet. Han vant mange turneringsseire og satte ny ratingrekord med elo-tallet 2851 rett før milleniumskiftet (senere bare overgått av Magnus Carlsen), men var også en kontroversiell figur i mange henseende. Ikke minst da han og VM-utfordrer Nigel Short i 1993 kom på kant med verdenssjakkforbundet FIDE og spilte sin match under et eget forbund, PCA (Professional Chess Association). Kasparov vant uten å strekke sine sjakklige ferdigheter til bristepunktet. I ettertid har han vel uttrykt noe i retning av at dette trekket – å bryte ut i et eget forbund – var å betrakte som en skikkelig «bukk». Matchen i 1995 mot den unge, fremadstormende inderen Viswanathan Anand ble en ny triumf for Kasparov, på toppen av New York (partiene ble spilt i World Trade Center) og kanskje på toppen av karrieren.
To år etter fikk Kasparov riktignok en nedtur av de sjeldne da han skulle forsvare menneskets ære mot sjakkmonsteret Deep Blue – og ble slått av computeren. Kasparov var forbannet og antydet juks, mens en skikkelig nederlagsstemning bredte seg hos mange sjakkspillere. Nå var det game over. Eller kanskje ikke. Spillet nyter i dag en popularitet uten sidestykke, man har lært seg å leve med computerne, med ny teknologi. «If you can’t beat them …»

sinapsis-aom.blogspot.com

Og Kasparov forble en dominant figur i verdenssjakken til det siste partiet i Linares-turneringen i 2005, da han med et meget bedrøvet oppsyn måtte se seg slått av Veselin Topalov i det Kasparov der og da visste var hans siste seriøse turneringsparti.
Men vi skal ikke glemme at allerede i 2000 tapte han VM-matchen mot den nye russiske stjernen Vladimir Kramnik. En merkverdig tam Kasparov rente hodet mot berlinmuren – en etter hvert mer beryktet enn beundret sjakkåpning som for noen sikkert gir assosiasjoner til den virkelige muren som ble revet i 1989.
På parti med Magnus
Garri Kasparov har ikke gjort seg bemerket som spesielt diplomatisk, og har ertet på seg folk med temmelig krasse og bastante uttalelser, bl.a. om kvinner og sjakk. Men han har også uttalt seg respektfullt om andre sjakkmestere – ikke bare om vår egen Magnus Carlsen, men om «my great predecessors» som han portretterer og analyserer i en monumental bokserie, utkommet i årene 2003-2006.
Når han sitter ved brettet, er det alvor. Vi har sett mesteren komme trampende inn i spillesalen besluttsomt som en feltgeneral, sette seg ned og ta av seg armbåndsuret med en nærmest innstudert, teatralsk bevegelse, rette på brikkene, brette opp skjorteermene og lene seg over brettet, olm som en okse foran et rødt teppe. Da er det kanskje ikke så rart om noen motstandere kan få problemer med å huske hjemmeanalysene sine. Sine egne er det lite sannsynlig at Kasparov glemmer; hans åpningsrepertoar og hjemmearbeid har alltid avtvunget respekt. Men Magnus Carlsen taklet Kasparov elegant i 2004, bare 13 år gammel, i en hurtigsjakkturnering på Island. Kasparov kom for sent, noe Magnus syntes var heller dårlig oppførsel. Og jomen fikk ikke tyren problemer på brettet; Magnus hadde ham på gaffelen, men fikk tidsnød og måtte nøye seg med remis. Det andre partiet tapte han «som et barn», mens Kasparov kanskje pustet litt mer lettet ut enn han ville innrømme.
En liten indikasjon på hvordan en VM-match mellom dagens verdensmester og den 13. verdensmesteren kunne ha endt? Kanskje, kanskje ikke. Det var hurtigsjakk, og Kasparov var forbi toppen. Men, Magnus var bare 13, langt unna toppen. Hvem vet? En match mellom de to på sitt beste hadde garantert blitt en højdare. Vi får jo aldri vite resultatet.
Garri Kasparov la opp som profesjonell sjakkspiller for å vie seg til politisk opposisjonsarbeid i Putins Russland. Her har han vel møtt langt mer motbør enn på sjakkbrettet. Kasparov ble innvilget kroatisk statsborgerskap i 2014.
Han har nok det meste av tiden fulgt med på sjakken, og særlig på Magnus Carlsen. For sju-åtte år siden ble Kasparov hyret inn som trener for Carlsen en periode, og virkningen syntes å være momentan da den unge nordmannen utraderte konkurrentene fullstendig i en turnering i Kina i 2009. Men så gikk samarbeidet i stå og ble avsluttet temmelig raskt – uten at de to skal ha havnet altfor mye i utakt med hverandre. Carlsen har ikke lagt skjul på at han lærte mye av Kasparov, og eks-verdensmesteren har i sin tur priset nordmannen som et eksepsjonelt talent. Men samtidig vært kritisk når det har buttet for Carlsen: «Han er sin egen verste fiende …».
For ganske nøyaktig et år siden fikk vi så prov på at den gamle mester ikke har mistet verken kampglød eller sjakkreflekser når det virkelig bys opp til dans. Det er sjelden vi ser ham på sjakkarenaen nå for tiden, men under den ultimate lyn-utfordringen (Ultimate Blitz Challenge) i den amerikanske sjakkmetropolen St. Louis tok Kasparov utfordringen og stilte med oppbrettede skjorteermer mot tre av verdens ypperste spillere i dag; USA-toppene Wesley So, Hikaru Nakamura og Fabiano Caruana. Man skulle tro at det var duket for en sjelden jumboplassering for den gamle mester, men den unngikk han med glans og vant flere fine partier, både mot lynhaien Nakamura og mot Caruana, ansett som en av de fremste utfordrerne til VM-tronen.
Et imponerende flash av et comeback fra en spiller som la opp for godt og vel ti år siden.

Kilder:
Kasparov, Wade: Angrep i sjakk, norsk utgave Gyldendal 1986
Helmers: Revansjen som glapp, Formatic 1986
Wikipedia, Youtube